Kirkelig Kulturverksted ZoneMusic Michael Brecker

forsidennyheterplaterkonserterintervjuerfilmlitteraturquizmarkedsoeknyhetsbrevkommentarer

ANMELDELSE




Knut Riisnæs
Touching
Resonant Music
Distr.: MusikkLosen


Tips noen om denne saken


 

Knut Riisnæs: Touching

Også i musikkens verden kan mangt og mye oppleves som urettferdig - tildels ekstremt urettferdig. Mange har fått oppmerksomhet og oppnådd berømmelse som langt overskrider deres talent, mens andre har tilbragt årevis i relativ anonymitet - til tross for et enormt talent og stor personlighet. Knut Riisnæs tilhører den sistnevnte kategorien.

I tifellet Knut Riisnæs snakker vi om en komponist, arrangør og bandleder, men mest av alt saxofonist og musikant, som - mye på grunn av sin beskjedne framferd og framtoning - har vært en musikalsk juvel alt for få har fått gleden av å oppleve og nyte. Denne kvartett-innspillinga er, bare for å anskueliggjøre hvor tilbaketrukket Riisnæs har holdt seg, hans første på cirka 10 år. Den gang dreide det seg om et stjernesamarbeid med Jon Christensen, Palle Danielsson og John Scofield. Da, som nå, viste Riisnæs at vi har med en autoritet i verdensklasse å gjøre.

Knut Riisnæs' talentet er altså omvendt proporsjonalt med mannens beskjedenhet når det gjelder egen person. Om det har noen slags sammenheng vet jeg ikke, men for meg blir det nesten som en understreking av nevnte faktum eller påstand når det bare er bakbeina hans som er avbilda på omslaget! Noe annet vil kanskje sjefen her oppfatte som sjølhevdende og ha seg frabedt. Når det gjelder å skape musikk derimot, er beskjedenheten som blåst bort, spesielt når han bokstavelig talt havner i godt lag - og det har han på alle måter gjort her.

Knut Riisnæs spiller denne gangen utelukkende sitt hovedinstrument tenorsaxofonen - og med hvilken autoritet, personlighet, varme og styrke! For de som har hatt gleden av å høre og nyte Knut Riisnæs opp gjennom årene, kommer ikke dette som noen overraskelse. Uansett når han har ønsket det og følt seg klar, så har den indre krets visst at Riisnæs er i stand til å levere noe så voldsomt. Kravene han setter til seg sjøl er ikke akkurat små for å si det pent, men kanskje i større grad enn noensinne bør også Riisnæs nikke anerkjennende til sin egen innsats.

Hva repertoar og samarbeidspartnere angår, er "Touching" bortimot optimalt for hvordan Riisnæs ønsker å meddele seg. Presseskrivet sier at uttrykket til Riisnæs er inspirert av John Coltrane og Joe Henderson, og jeg ser ingen grunn til å protestere på det. Det betyr at Riisnæs etterstreber en logikk, intensitet og klarhet i det han har å melde som er svært få forunt å nå fram til - Riisnæs viser her at han har nådd fram noe så til de grader.

Viktig er det helt sikkert at han føler seg trygg på sine lagkamerater gjennom lang tid: Pianisten Dag Arnesen, bassisten Terje Gewelt og trommeslageren Frank Jakobsen. De trives åpenbart usedvanlig godt i hverandres selskap, og inspirerer hverandre til dette lille ekstra som ikke er så lett å beskrive.

Repertoaret med tittel-låta skrevet av sjefen samt standardlåter i alle slags tempi, mange ballader heldigvis, er også som hånd i hanske for kvartetten.

Knut Riisnæs er en musikant av verdensklasse og med potensiale til å nå langt ut. Hva verden går glipp av ved at Riisnæs alt for ofte sitter i en eller annen orkestergrav, må noen med talenter udi markedsføring ta seg av. I dette tilfellet tror jeg heller ikke talentet hos markedsføreren trenger å være så stort - Riisnæs tar seg egentlig av det meste sjøl.





Tor Hammerø